Brokkolihuset barnehjem

Theo på 11 år sendte inn denne vinnerteksten til NooAs skrivekonkurranse for barn og ungdom. I premie får han gratis tilgang til NooAs skrivekurs for barn og ungdom.

Brokkolihuset barnehjem

Hei, jeg er Michael. Jeg bor på Brokkolihuset barnehjem for ekstremt tjukke barn. Min største drøm er å bli adoptert sammen med søsteren min, Sally. Vi har ikke noe etternavn enda siden vi bor på et lavkvalitets barnehjem.

De har veldig lite penger så menyen er: en kvart brokkoli til frokost, en halv til lunsj, en hel til middag og restene (som aldri finnes) til kveldsmat. Bestyreren er en tynn og gammel mann som heter Tommy Skallen. Vi har en hyggelig (underbetalt) spansk hushjelp som heter Miguel. Men han er ikke noe særlig å snakke med fordi han bare snakker en blanding av spansk, norsk og engelsk. Vi kaller det Miguelsk.

«Tror du det kommer noen?» spør Sally.

«Jeg vet ikke», svarer jeg.

Sånn har det gått de siste månedene. Ærlig talt så begynner jeg å miste troen på at noen vil adoptere oss, men det sier jeg ikke høyt.

«Vi burde rømme!» utbryter Sally plutselig.

«Er du gal?» roper Robin. «Kokka Edna kommer til å ta oss igjen med en gang!»

«Ja, hun har jo tross alt vært bryter i toppklassen.» istemmer jeg.

«Dessuten er det ganske utfordrende når alle er 10 år og veier ca. 100 kg hver.» sier Robin

«Da må vi trene!» roper Sally bestemt.

Vi går mot treningssenteret, det regner. For å komme til treningssenteret må vi gå opp en lang, lang bakke til Spinattoppen hvor treningssenteret ligger. Bakken opp til Spinattoppen er minst 0,3 km lang, og det er ikke bare bare når man veier 100 kg. Når vi endelig kommer opp til toppen går vi inn. I skranken står der en tynn dame med ett hvitt smil. På navnelappen hennes står det Angelika.

«Vil dere kjøpe medlemskort eller skal dere ha en prøvetime først?» spør hun.

«En prøvetime takk» sier Sally bestemt.

Vi går inn i det svakt belyste rommet. Det lukter… ingenting. Alt har en lukt, det har vi lært på skolen, men dette rommet lukter ingen verdens ting. Vi går til vært vårt apparat. Jeg går til en flat ting med et bånd på, og trykker på knappen som skrur den på. Båndet begynner å gå. Det er en pluss og en minus knapp i tillegg til av og på knappen. Jeg trykker på plussen, båndet går fortere og fortere. Knappen har skilt seg fast så det sakker ikke farten. Jeg klarer ikke holde tempoet oppe. Til slutt så blir jeg kastet av båndet og treffer veggen med et brak, alt blir svart.

Jeg våkner opp i et hvitt rom, rundt meg står Sally, Robin og Miguel, de ser eldre ut.

«Hvor er jeg?» spør jeg og ser opp på dem med er forundret blikk. Jeg har på meg en rosa kjole med glitter på.

«Du er på Jordbærgeleklinikken avdeling Langtvekkistan, her er vi spesialister på skader påført på et treningssenter.» sier en hvitkledd dame som heter Mari.

Hvordan jeg vet at hun heter Mari vet jeg ikke, men det gjør hun. Det er jeg sikker på.

«Langtvekkistan er en liten øy under S`en på Stillehavet» sier Mari. «Du fløy først med rutefly til Tromsø og videre derfra med ambulansehelikopter hit. Det tok deg cirka tre dager å komme fram, Sally og Robin var med deg hit og Miguel kom i går.»

«Du har ligget i koma i fire år» sier Sally. «Prøv å ikke ta det så tungt.»

«Fire år!» roper jeg, men må raskt tie igjen på grunn av en dundrende hodepine.

«Vent nå litt… JEG MÅ PÅ DO!» skriker jeg, og river meg løs fra alle slangene som er festet i meg. Det gjør j***** vondt! Jeg løper ut på gangen.

«Vent!» roper Mari, men jeg driter i det og løper videre.

Foran døra står det minst 20 pensjonister med gåstol. Jeg føler det presse på inne i meg. 19 pensjonister igjen… 18, 17. Jeg biter meg i underleppa å venter videre. 16, 15, 14. Bare litt til nå. 5, 4, 3, 2, 1, jeg kommer til å rekke det. MIN TUR! Jeg løper inn på doen, men for sent. Jeg eksplodere og fire år med dritt blir slengt rundt i rommet. Alt blir svart eller hvitt, jeg er tross alt fargeblind.